Mangfold på arbeidsplassen og bruk av hen

Ja, du tenkte at jeg skulle si litt om det. Ja?

Min, og igjen veldig snevre erfaring fra min verden, er at det trenger ikke å være sånn.

Det er ikke sikkert at det er noe for deg å være deg selv, enn det er for alle andre som prøver å være seg selv.

Jeg heter Jan Erik, er i midten av førti-åra og har en kone og to barn. Jeg har en lang karriere i det private næringsliv bak meg og er i dag CTO og arbeidende styreleder i et robotselskap. Ja, som hobbyer driver jeg med masse rart. Jeg driver blant annet og lager historiske bladvåpen, så jeg er våpensmed. Det er veldig morsomt. Det er gøy å sveise. Jeg har tidligere drevet masse med kampsport blant annet, og i tillegg til det så er jeg da ikke-binær.

Det er mange som ser meg som veldig mannlig på en side. Jeg har hatt en god karriere. Jeg har gjort masse i næringslivet. Og så er det jo andre elementer som er feminine, blant annet at jeg bruker sminke og har lange negler, og har et ganske feminint uttrykk. Og så opplever jeg ofte i den sosiale settingen, så faller jeg ganske fort inn i den feminine tankesettet, eller måten å være på da.

Jeg har tenkt en god del på det her, hvordan man snakker om forskjellige kjønn på norsk.

Det er egentlig to ting som slår meg der.Enten så snakker man om det biologiske kjønnet, det kjønnet som man er fysiologisk født med, og det kjønnet som man identifiserer seg med.

Dette er to veldig forskjellige ting.

For de aller fleste så identifiserer man seg enten som mann eller kvinne. Den identifiseringen er ganske sterk for de fleste. De opplever at skulle man bli feilkjønnet, spesielt da menn som blir omtalt i feminine settinger, det blir ofte sett på som et skjellsord, eller som en måte å trekke noen ned på.

Og så er det da vi som ikke helt klarer oss å plassere oss i én kategori, enten mann eller kvinne.

For min del er det biologisk kjønn, det er en ting, det andre er hvilken identitet man har.

Jeg har en måte å forklare det på, som jeg har fått tilbakemelding på at gjør det litt lettere å forstå.

For meg er det sånn at hvis jeg ser en film, og du har en mannlig og en kvinnelig hovedkarakter i den filmen, og la oss tenke at de to er  da superhelter, begge to,  så er det sånn at de fleste som ser den filmen, identifiserer seg med én av de hovedkarakterene, basert på hvilket kjønn den karakteren har. Så hvis du er født som kvinne, vil du ganske automatisk relatere deg til den kvinnelige funksjonen, og er du født som mann, vil du se historien som mannskarakteren.

Det er litt rart, for det er den eneste likheten vi har, for det er ingen av oss som er superhelter.

Det er ingen av oss som har noen grunn til å relatere seg til den ene eller den andre, bare på grunn av kjønn. For oss som er ikke binære, som meg, er det veldig vanskelig det der.

Jeg kan se den samme filmen flere ganger, og så kan jeg da identifisere meg og følge historien, litt sånn vilkårlig. Det kan gå også litt på dagsformen. Hva er det man føler naturlig å følge den historien som? Er det den mannlige karakteren, eller er det den kvinnelige karakteren?

Det er jo så klart vanskelig for mange å forstå, at man ikke klarer å sette seg inn i den ene kategorien eller den andre. Det er jo nettopp derfor det heter «ikke binær».

Her synes jeg det er veldig viktig for meg å få fram at det jeg snakker om i dag, det er mine erfaringer. Det finnes veldig mange som har helt andre erfaringer enn det jeg har, og det skal man ha veldig stor respekt for. Samtidig så ønsker jeg å få fram at dette kan være veldig uproblematisk. For meg, og i min situasjon, og de jobbene jeg har hatt, de kollegaene jeg har hatt, de miljøene jeg har vært i, så har det vært helt uproblematisk.

Jeg kom ut for ca. to år siden, og jeg har vært ute til familien og de rundt mye, mye lenger enn det, men jeg kom ut i arbeidslivet for litt over to år siden. Og det har for meg vært helt uproblematisk. Jeg har aldri hatt en eneste negativ erfaring.

Jeg har vært i møter med investorer, hvor man skulle prøve å skaffe penger til selskapet. Jeg har vært i møter med misfornøyde kunder. Jeg har vært i ansettelsessituasjoner. Jeg har vært i veldig, veldig mange forskjellige situasjoner, hvor man kan tenke seg at det kan være et problem, at man ser annerledes ut, for det ser jo unektelig nok så annerledes ut enn hva som man kan tenke seg er normen da. Men for min del, i min verden og min oppfatning, har det aldri vært noen problem. Aldri opplevd noe negativt.

Nå skal det sies at jeg er litt restriktiv med hvor jeg går og hva jeg gjør. Jeg er også da avholdsperson, så jeg er ikke så mye ut på byen og sånne ting. Så det er klart, i de settingene jeg møter mennesker, så er det gjerne at man har impulskontrollen ganske godt under kontroll.

Så det er jo lett å se for seg at hadde jeg vært i litt andre miljøer og andre settinger, så kunne det nok vært annerledes. Men min opplevelse, min erfaring, basert på mitt liv og hvordan jeg lever det, er at det har vært helt uproblematisk. Ikke en eneste negativ reaksjon så langt.

Jeg synes jo det er helt topp. Jeg var veldig, hva skal man si, avventende når jeg kom ut og lurte litt på hvordan går dette, hva sier folk og sånn. Men det viser seg egentlig at de fleste har mer enn nok med seg selv. De fleste lurer på hva dette er, og så får man en forklaring på det, og så er det greit.

Jeg er veldig bevisst på å ikke være unnskyldende for den jeg er. Jeg går rak i ryggen. Jeg er den jeg er. Og venter ikke på aksept fra andre mennesker for at de skal akseptere meg som den jeg er.

Akkurat på samme måte som de aller, aller fleste mennesker. De gjør jo heller ikke det. Når du går i en dialog med et annet menneske, så er det normen, at man ikke starter med å søke aksept for den man er. For det er litt gitt at det har man. Og så er det jo visse settinger hvor det er annerledes.

Men i de aller fleste interaksjoner, så er det en unaturlig ting å gjøre, å søke aksept først. Så jeg går rett inn i situasjoner, uten å egentlig forklare meg noe særlig. Jeg er den jeg er. Og så er jeg en person som har ganske mye energi, som jeg kommer ganske fort fram på. Samtidig som jeg er ganske profesjonell i de settingene hvor jeg treffer det mest nye mennesker. Og det er jo i jobbsituasjon, eller på konferanser, eller hvis jeg har vært foredragsholder, eller noe sånt. Da er man jo i den bobla. Så jeg fokuserer veldig ofte på fag og det som skal gjøres. Og det fører ofte til at folk kan se, og så ser de på, ok, her var det noen som så annerledes ut, og så ok. Det er stort sett sånne interaksjoner det går i.

Nå er jeg en veldig åpen person. Og jeg tror også det er litt av nøkkelen til å være annerledes. At man må forstå det. Så er det ikke det at man ikke ønsker å forstå det, eller at man er imot noe. Det handler bare om at man trenger å få stilt noen spørsmål for å skjønne hva dette er.

Og det synes jeg er utelukkende positivt. Jeg synes det er så hyggelig når folk stiller spørsmål. Og så er det jo, rundt dette med det å være ikke-binær, det er jo en type transperson.

Og til transpersoner så er det noen spørsmål som man kan stille som for de fleste vil være helt unaturlige å stille til andre mennesker. Og det handler jo da om kjønnsorgan. Det er dessverre sånn at det er noen som tror at det er en OK ting å spørre om. Og de kan få spørsmål om det i en lunsj. Jeg har ikke fått det, men jeg har hørt det fra andre transpersoner at det har skjedd noen ganger at man har fått veldig, veldig intime spørsmål i settinger hvor det absolutt ikke passer seg.

Men alle andre typer spørsmål som er utforskende eller hvor man søker å forstå, det er i hvert fall min opplevelse at det er ikke noe problem å håndtere.

For min del, jeg synes det er hyggelig at noen er interessert og at de lurer på hvordan det er å være meg og hvordan dette fungerer. Og så stiller de fleste sånne spørsmål. De stiller for å ønske å forstå og for å ønske å få en god relasjon og kunne ha en god kommunikasjon.

Nå har ikke det egentlig skjedd meg at det er noen som har stilt noen spørsmål som jeg har funnet så upassende at jeg ikke har lyst til å kommentere det. Men igjen, jeg er en veldig åpen person. Altså, folk er forskjellig. Og det gjelder også ikke-binær og andre trans-personer hvor man har forskjellige grenser, og det gjelder jo i grunn av alle.

Jeg blir veldig glad når folk tar seg den lille ekstra efforten med å bruke «hen». For meg er det en slags anerkjennelse av at jeg ser deg, og jeg vil gjøre deg denne lille tjenesten ved å vise at jeg bruker «hen» i stedet for. For de som synes det er veldig unaturlig, for meg er det ikke noe problem. For andre så er det en kjempesak. For andre så har jeg hørt at det er, for noen så oppleves det veldig vondt og veldig sårt at man får brukt feil pronomen.

Jeg er som sagt ikke sånn for meg, jeg har det ikke så mye å si. Jeg synes det bare er en hyggelig gest, om man gjør det. Og så er det, jeg oppfatter ikke som negativt hvis man ikke gjør det.

Men for andre så har jeg hørt folk kommentere på at de føler at det er en, det å bruke feil pronomen, da dytter du noen over en kategori som de ikke har lyst til å være selv.

Og det der høres, når man snakker om transpersoner og sånn, så blir det ofte brukt at vi er så «snowflake» og tåler å høre så lite og så videre. Men det kommer jo gjerne fra personer som kanskje ikke har så lyst til å bli feilkjønnet selv, og som reagerer sterkt på det hvis noen bruker feil kjønn på dem. Så det blir kanskje litt likt der.

Jeg klarer ikke å ta fram en bestemt hendelse, men det er noe som har skjedd. Jeg sitter jo veldig tett på næringslivet, og jeg opplever at man snakker om sånne ting i veldig, veldig mye større grad nå enn det man gjorde for bare fem år siden. Det har skjedd en åpenhetskultur. Det er noe helt annet å snakke om disse tingene nå enn det det var før. Der har det jo vært noen, hva skal man si, veldig tydelige stemmer, sånn som Petter Stordalen, som har gått ut og vært veldig vokal, og er jo en type tøff leder, og tror han ble oppfattet som en veldig god leder av veldig mange, og et forbilde for mange. Når et sånt type forbilde går ut og sier at vi skal ha mangfold, vi skal ha folk som er forskjellige, så tror jeg det har veldig mye å si.

Jeg tror det at man kan vise at mangfold har en verdi i seg selv, det har hatt fryktelig mye å si. Og så er det jo, ikke til å legge skjul på at det er en god del ting man må forholde seg til når man driver et selskap, også i forhold til lovverk, eller antidiskriminering, og sånne ting, og der har jo EU også kommet med ganske mye som man må forholde seg til, og det kan jo virke litt sånn byråkratisk, men jeg tror det har også tvingt en del selskap til å tenke litt igjennom dette, hvordan unngår man diskriminering.

Og så har du den andre siden av det, og det er verdien av mangfold. Det er noe jeg har brukt mye tid på, det er rett og slett hvilken verdi du får når du setter sammen en team av folk som er forskjellige, som tenker forskjellig, som har forskjellige alder, forskjellige kjønn, forskjellig religion, forskjellige kjønnsuttrykk, det å være forskjellig legning for den saks skyld?

Det å sette sammen grupper som er diverse, med høy diversitet, det har en verdi i seg selv, og resultatene man skaper, de blir som regel bedre enn i rene, homogene grupper.

Der er det gjort en del undersøkelser, som man har sett på økonomisk «performance».

Nå er dette Norskpodden, jeg bruker mange utenlandske uttrykk, så jeg beklager det, men når man ser på økonomiske resultater i selskaper med veldig homogene miljøer, og veldig diverse miljøer, så ser man en veldig stor forskjell på de miljøene som har høy diversitet da.

En av de kanskje mest spennende er en undersøkelse hvor man så på investeringsselskaper, hvor man skulle tro at det egentlig bare var, der ser du tall veldig tydelig. Du ser resultatene veldig tydelig, og der kan man se at det er markante forskjeller mellom disse miljøene.

Og så er det en del uttrykk, jeg er jo da styreleder, jeg prøver å kalle meg selv styreleder, ikke styreformann, for eksempel. På engelsk er det jo «chairman». Jeg bruker «Director of board» i stedet for ofte. Men for meg handler det om å kommunisere riktig budskap. Hvem er det man snakker med, og hva er funksjonen, kanskje snarere enn om det er helt riktig pronomen, eller helt riktig kjønn på ordene da.

Jeg tror det handler litt om å bytte ut ord litt stille og forsiktig, i naturlig tempo. Også er det jo, igjen min personlige mening, som det vil skille seg markant fra hva andre mener, men jeg synes ikke det er det viktigste, at man skal ta tradisjonelle ord og vendinger og bare bytte det for å bytte det. Det må være en eller annen hensikt om forenkling. Også er det jo sånn at det hadde vært veldig fint hvis vi kunne fått ut alle disse kjønnsstereotypene og disse ordene, altså «politimann» eller «kassadame».

Jeg er ikke så veldig glad i det, men jeg tror ikke at svaret er at vi sier at fra i morgen så forbyr vi alle disse ordene. Jeg tror at det er kanskje bedre å ta det som en naturlig del av hvordan språket utvikler seg. Og fra mitt ståsted så utvikler språket seg i riktig retning.

Ja, det mener jeg jo definitivt at det gjør. Det handler jo ikke bare om oss som er ikke binære, det handler i veldig stor grad om de som er binære også. Jeg har aldri klart å forstå at det skal være noen forskjell i arbeidslivet som mann eller kvinne eller transperson. Det handler jo om den jobben du gjør. Det er veldig fjernt for meg å tenke at du er bedre til å gjøre en bestemt oppgave basert på det kjønnet du er født i, enten om det er binært eller ikke binært kjønn.

Det er det viktigste i dette, at det skal ikke ha noe å si hvilket kjønn du har, hverken hva du er født som eller hva man identifiserer seg som. Så lenge man gjør den jobben man skal og er profesjonell, så er det det som teller, ikke alt det andre.

Ja, det er altså noe som jeg tenker ganske mye på. Jeg er en også sterk person, også. Jeg er en sterk leder, og jeg har gjort mange ting opp igjennom, og er veldig trygg på meg selv.

Hvis det er noen som hører på dette her, som tenker at «jo, men jeg har ikke den styrken i meg selv, jeg kunne ikke klart å gjort noe tilsvarende», så vil jeg at man kanskje skal gå litt inn og tenke hvor vanskelig er det egentlig for andre å være seg selv.

Hvis man dropper hele denne ikke-binære biten, eller «det er trans», bare tar det helt ut av puslespillet, så ser man hvor vanskelig det er for andre å være seg selv.

Og hvorfor skal det være noen vanskeligere for deg å være deg selv, enn det er for alle andre? Det er ikke sånn at man skal måtte tørre å være seg selv. Jeg tror det var Ingeborg Senneset som sa det for en stund tilbake, og det synes jeg også er veldig godt sagt.

Man skal ikke måtte tørre å være seg selv, og jeg tror egentlig ikke at det er nødvendig heller.

Men jeg skjønner at for mange er det en terskel, og det kan være vanskelig, og det kan være litt vondt, men min, og igjen veldig snevre erfaring fra min verden, er at det trenger ikke å være sånn.

Det er ikke sikkert at det er noe for deg å være deg selv, enn det er for alle andre som prøver å være seg selv.