Latino Takeover

C: Godt nyttår!

P: Godt nyttår, går det bra?

C: Ja, det går bra, går det bra med deg?

P: Det går veldig bra. Jeg er veldig gira for det året som kommer, og denne episoden.

C: Ja, kan ikke du fortelle. Nå må du forklare alt.

P: Ja, ok, så jeg har faktisk invitert to kompiser hele veien fra Latin-Amerika.

C: Ooh -la-la.

P: Neida, de kommer fra Grunerløkka, og det er en som heter Wilson fra Paraguay, og en som heter Miguel fra Chile. De har bodd i Norge i mange, mange, mange år. De snakker veldig bra norsk, og jeg tror de skal ta over podden idag. 

C: I alle dager! Skal vi ha en takeover?

P: Vi skal ha en takeover, en latino takeover.

C: Oh goodness, kult, vi bare setter i gang vi. 

P: Vi kjører på!

W: Hei til alle som hører oss.

M: Garantert. Det tror jeg. Hvordan føles det? Det er greit det.

W: Jeg har aldri vært på før, jo har vært på et radioprogram som var veldig morsomt.

M: Så det er ikke din første gang foran en mikrofon.

W: Nei, nei, det er ikke  det. Du hører jo stemmen min, stemmen min passer veldig bra til det her. Det er litt sexy,latino sexy.

W: Men først og fremst så må jeg presentere meg, eller vi må presentere oss. Jeg heter Wilsonnå og jeg kommer fra et sted i Sør-Amerika som heter Paraguay, ikke Uruguay som mange pleier å si. Jeg  flyttet hit i 2007,sommeren 2007. Miguel, nå er det deg.

M: Ja, jeg heter Miguel. Jeg kommer fra Chile, jeg tror at jeg har bodd i Norge nå, det nærmer seg ti år.

P: Har du en opplevelse av at når du lærer mer og mer at du kan leke med språket? 

W: Ja, jeg forstår for eksempel vitser og sånt. Det tok litt tid fordi  i Latin-Amerika så har vi, spesielt så Sør-Amerika, så har vi en annen type type humor. Da jeg flyttet hit så så jeg på noen komedier og det tok litt tid  å forstå. Men så  lastet jeg ned en app av Radioresepsjonen.  Da lærte jeg mange vitser og da var jeg stolt, apropos å være stolt. Endelig kan jeg forstå noe.

C: Humor er definitivt artig, og ikke minst siden norsk humor er veldig bra. Når den treffer er den veldig bra. Da er den gull. Hva med deg, Miguel?

M: Jeg husker en episode av norskpodden da dere snakket om når man klarer å krangle på et språk. Da kan man føle seg stolte av seg selv.

C: Du har jo norsk kjæreste, ikke sant?

M: Ja.

C: Krangler dere på norsk?

W:Hva mente du med det?  Sorry. Må man ha kjæreste for å krangle?

C: Nei, men det er  i Norge hvert fall, så er er passiv-aggresjon, det er litt mer utbredt enn direkte konfrontasjon. Er du enig med meg, Pia?

P: Veldig enig.

C: Man kommer ikke med de største utblåsningene, sånn med det første. For å krangle med noen så er det garantert at hvis det er en person du krangler med så er det hvert fall kjæresten eller samboeren, eller.

M: Absolutt. Nei, men det er sant.  Det er riktig. Jeg har en samboer som er fra Hamar. Når det gjelder å krangle med kjæresten min, skjer det ikke så ofte, heldigvis. Men når det har skjedd så synes jeg at det er, for å være helt ærlig, det er noe som mangler der. Jeg skulle ønske at jeg kunne krangle med henne på spansk istedenfor norsk.

C: Så dere krangler på norsk?

M: Ja. Hun kan ikke noe spansk.

C: Vinner hun alle diskusjonene?

M: Nei jeg vil ikke si det. Det er litt urettferdig å si det.

P: For du sier at det mangler noe der. Blir du gæren? Blir du frustrert når ikke du får ut de ordene.

M:Det jeg blir det er veldig ofte frustrert.

C: Banner du på norsk?

M:Noen ganger.

C: Banner du på norsk, Wilson?

W: Jeg banner ikke.

C: Ikke på morsmålet heller?

W: Innimellom. Når jeg spiller fotball så pleier å si et ord.

C: Jeg banner egentlig ganske mye. Pia, banner du?

P: Ja, men jeg synes det er mye deiligere å banne på spansk.

W: Når dere to krangler?

P: Nei, det er spørs om jeg er på kontoret eller utenfor kontoret. På kontoret er vi høflige. Utenfor, på gata, da er det et annet type språk. Da er det gatespråket.

W: Nei, fordi apropos å banne, man må føle det og ingen av de ordene, ingen av de banneord på norsk føler jeg. Jeg har ikke noen relasjon til de ordene, men det er et ord som jeg  liker å bruke innimellom. Det kan jeg ikke si.

C: Si det.

W: Satan. Det var en keeper som spilte med oss og han var fra Nord-norge. Og han bannet mye og jeg likte et av de ordene men jeg følte at , nei jeg er ikke derfra så jeg kan ikke bruke det, det passer ikke.

C: Det var ikke  hæstkuk,var det det?

W: Akkurat, jeg synes det er kjempebra.Lyden er brutal. Satan er også brutal. Men hvis det er en som er fra Nord-Norge er det enda mer trykk. 

C: Hvem er dere som nordmenn?

W: Ola Nordmann?

C: Hva heter du, liksom hvordan er din personlighet? Fordi man lager en liten rolle.  Det er et slags skuespill, selv om det ikke er det. Det er ekte men hvordan endrer du personlighet? Hvordan blir du som nordmann sammenlignet med som latinamerikaner?

M: Først og fremt tror jeg at også stemmen er ikke den samme når man bytter språk så for eksempel ved å snakke på spansk kan det høres litt annerledes ut.

W: Det er litt mer sexy.

C: Hva da på norsk?

W: Når han prater på spansk.

C: Unnskyld jeg trodde du snakket om deg selv.

W: Nei, jeg har sånn pipelyd når jeg prater spansk.

C: Kan jeg få høre littegrann spansk.?

W:Hører du?  Det er litt større!

M: Men om vi  går tilbake til spørsmålet ditt. Hvem er jeg når jeg snakker på norsk? Jeg tenker at jeg spiller en rolle som nesten som skuespiller, ikke sant ? Jeg tenker egentlig i et annet språk, så oversetter jeg det veldig raskt inn i hodet mitt. Og så kommer det ut det som jeg snakker akkurat nå, ikke sant. Så det er veldig spennende og interessant hvordan vi kommuniserer i et som fremmedspråk.

W: Er det sånn at når du er irritert så ..?

M: Da tenker jeg på spansk.

W: Eller engelsk?

M: Spansk. Og så oversetter jeg til norsk.

W: Og det blir direkte oversatt?

C: Men her har du et klart bilde av hvem du er som nordmann?  Er du en roligere utgave av deg selv?

M: Personligheten forandrer seg ikke, og det er jeg veldig sikker på. Men jeg kan virke litt mer rolig når jeg spiller den norske rollen. Akkurat på grunn av at jeg må egentlig oversette fra spansk når jeg snakker med folk.

W:Jeg jobber med barn så jeg må være litt pedagogisk. Første gang jeg så (Dag - Netflix serien)  så tenkte jeg sånn vil jeg bli når jeg blir irritert. Dere husker ham Atle Antonsen?   Så jeg prøver alltid når jeg er med barn å være litt alvorlig men ikek for alvorlig, ikke for aggressiv.

C: Så genialt at du har en rollefigur som du former  norskheten etter. Det er dritbra. Atle Antonsen er ikke den verste du kunne velge heller da. 

M:Men merker du at det er en forskjell mellom Wilson når Wilson snakker sitt  versus Wilson når han snakker på norsk?

W:Jo, det er liten forskjell fordi jeg vil jo være Paraguayanske Wilson men i et annet språk?  Men det tar jo litt tid. Men så er også menneskene og kulturen er helt annerledes. Du  må spille på helt andre strenger. Jeg må lære meg kodene på det jeg ikke kan si. For eksempel,  ordet gorda, som betyr tjukk. Å snakke om andres kropp for å tulle litt, vi gjør ikke sånn her.  Det har jeg kuttet  ut. Så jeg må lære de kodene. Men først og fremst må jeg lære språket  prøve  å forstå hvordan grammatikken fungerer og så må jeg prøve å forstå humor, eller når man blir sint. Ja, det er det er mye følelser involvert, men samtidig så må du lære kodene.

M:Det opplever også jeg når jeg snakker på norsk som jeg er veldig opptatt av for å være helt sikker på at jeg ikke kommer til å si noe feil. Jeg vil ikke gjøre feil.

C:Hva som er farlig med feil? Du er kommet de verste misforståelsene?

M: Nei, jeg bare tenker at nå som jeg kan forstå stort sett norsk så blir jeg enda mer som som kresen ( kritisk)  med meg selv da. Jeg vet ikke, det er veldig spesielt. Jeg klarer ikke egentlig å forstå hvorfor.

C: Vi ser det bare veldig mye som norsklærere. Det er veldig mange av elevene våre som  vil prate perfekt. Ja, det vil jeg også. Jeg vi også vil gjerne prate perfekt italiensk. Men i det øyeblikk man bestemmer seg for at man ikke skal gjøre noen så blir det veldig høyt å hoppe over den forventningen.

W: Det er veldig individuelt. Du kanskje du har med for dine forventninger er der.    Vi er jo voksne.  Vi kan jo reglene, at sånn skal det  være og jeg som voksen må følge reglene Men barna blåser  idet. De bare kjører på.Det er det sammen når du lærer et instrument. Det er mye enklere å lære et barn et instrument enn en voksen. Fordi de ser de feilene og så blir  de flaue,  usikre og da går jo det ingen vei. Så det en kode som vi må bare knekke.  Kommunikasjon er det som er viktigst.

Ja jeg har en historien. Tre år  eller to år etter at jeg flyttet hit så reiste vi  jo overalt i Norge for å spille fotball. Så det vil si at det vi måtte overnatte på forskjellige steder. Så satt vi noen ganger etter kampen og pratet med gutta, så så snakket vi om fotball. Selvfølgelig. Men så  plutselig begynte vi å snakke om andre ting. Jeg kunne prate om fotball. Feil grammatisk. Men jeg kunne kommunisere og ha en samtale rundt fotball. Hopper du over til kunst da hadde jeg ikke noe å si. Selv om på spansk så har jeg alle ordene, men på norsk så har jeg ingenting. Så da, kanskje jeg burde lese litt om kunst for å få de ordene som refererer til kunst.  Så lenge jeg får fram det jeg vil si med tegnspråk eller med det lille jeg kan og den andre person forstår meg. Så er jeg på god vei.

M:Da er du fornøyd?

W:Da er jeg fornøyd fordi ett år senere så kommer mitt språk komme til å utvikle seg.  Så hvis du vil prate perfekt nå med engang så jeg kommer du ikke til å klare det. Du må begynne å spille rock'n'roll før du begynner å spille jazz, eller spille "Bæ bæ lille lam" før du spiller Bossa Nova.