Dialekt dypdykk

Jeg heter Beate og jeg er lærar på Lingu. Jeg er 31 år gammel og bor i Oslo nå. Jeg kommer fra en liten plass i Nordland som heter Søvikmoen. Det er den vakreste plassen på jord. Det er ved kysten. Det er masse fjell og øyer så langt du kan se. Så det er helt fantastisk der, ren luft, og, ja. 

Dialekten min kommer fra Ytre Helgeland. Jeg har kanskje en miks av Lofoten dialekt fordi pappa kommer fra Lofoten. Men det som kjennetegner den er pallatelisering, som det så fint heter. Det betyr at jeg legger en sånn j-lyd i ord som har dobbel n, dobbel l, dobbel t eller dobbel d, 

Vann blir vannj

Land blir lannj

Redd blir reddj

Ball blir ballj 

Slutt blir sluttj 

Det er noen eksempler. Så det er jo det som er likt med trøndersk dialekt. 

Også er det et annet kjennetegn, det er apokope som betyr at infinitiv ikke har noen ending. 

For eksempel at jeg sier :

«E skal dannjs i kveld», ikke «jeg skal danse».

«E lika å søng», ikke «jeg liker å synge». 

«E elska å spis sjokolade» ikke «jeg elsker å spise sjokolade». Det er sånne type ting. 

 

Og så er det og ordstillingen i spørsmål kan vi snu.

Vi kan si: “ke du gjær?”, asså “hva gjør du?”, så sier vi “hva du gjør?”. Ke du jær? Ke du spis? Kor du bor? Det er litt annerledes.

Jeg er veldig glad i spørreordene, “ke dæ e”, eller sånn, “ke dæ går”, eller “kersn går dæ”, kor e du?.. ja, e e veldig glad i de: kor, kem, ke, korsn, kordan, eller korti, asså “når”, vi kan si “når” óg. Ja, ke slags, ja, korsn. "

Så sier vi "Hva du gjør?" 

Ka det du gjer? Ka du spis? Kor du bor?

Det er jo egne regler for hvordan man skal bøye ting, bøye substantiv for eksempel på min dialekt. Det er også et kjennetegn faktisk, som jeg kom på nå, er at vi må ha pronomen, altså subjektspronomen før navn. 

Så jeg må si, "ho Camilla". Jeg kan ikke starte en setning med Camilla. Jeg må si, "ho Camilla snakker med meg nå", eller, "Har du sett han Per i dag?". Jeg kan ikke si "Har du sett Per i dag?». Det blir feil. 

 

Før i tida så var det jo veldig fordommer mot nordlendinger, for eksempel i Oslo. Sånn som når tanta mi flyttet til Oslo på 70-tallet, eller kanskje det var tidligere.  Hun jobbet som sykepleier, eller hjelpepleier. Da fikk hun stadig høre at hun skulle reise hjem til dit hun kom fra, og at hun måtte snakke norsk. Det sto ofte annonser i avisen for utleie av leiligheter, så sto det at nordlendinger frarådes å søke, eller er ikke velkomne, eller noe sånt. 

Jeg tror, særlig hvis du har en dialekt selv, så er du flinkere til å kanskje å forstå andre dialekter. Sånn hvis du er vant med å høre ulike dialekter. sånn som før på TV'en så var alt jo østnorsk, så da man jo ikke vant med å høre så mange andre dialekter. Så da var det vanskeligere å forstå, men tror jeg det er en endring. 

Når jeg bodde i Trondheim så kjente jeg egentlig ikke på utfordringer med å bli misforstått, men etter at jeg flyttet til Oslo for ett år siden, så ser jeg ofte mer på folk at de er usikre på hva jeg sier, og at de får liksom rynker i panna . Så da prøver jeg å si det litt saktere og prøver ikke, som vi sier, "legge om," eller "snakke finere,". 

Det er det vi sier når vi endrer måten vi snakker på for å bli mer forstått, eller at vi endrer det mer til  bokmål. Da sier vi at vi snakker "finere", mer formelt, mer som by-språk. For eksempel at jeg sier ikke å dra, men å «fær".  Da kan jeg opplever veldig ofte at folk ikke forstår. Da sier jeg "Ho Camilla har førnt fram og Camilla har dratt.

Samboeren min, han, mnja, det var en periode helt i starten, når vi ble sammen. (Han er fra Kongsberg.)Så spurte jeg om han kunne vaske opp koppen også la jeg merke til at han bare vasket koppene. Han vasket ikke tallerknene eller knivene. Så jeg spurte han, "hvorfor vasker du bare opp koppene, når du vasker opp?" Da svarte han "du spurte bare om å vaske opp koppene!». Så han trodde at " kan du vaske opp koppene?" betydde å bare vaske koppen. Så da tenkte jeg det er og vel et uttrykk her og, eller på Kongsberg?

Broren min fortalte at folk ikke forsto når han skulle si at han kunne sette seg ved enden av bordet. Han sa " førr en, æ satt mæ bare førr en", sa han og folk skjønte ikke hva det betydde. Han ble så irritert og sa, "de må se konteksten," han viste og pekte mot enden av bordet. " Æ sæitt mæ førr en". Da var han så frustrert .

Stavanger dialekten synes jeg er vanskelig å forstå hvis de snakker veldig fort. Kanskje ikke den (dialekten) de snakker i byen, men litt vel så kommer litt utenfor byen så synes jeg det er vanskelig. Når jeg var ti år så var jeg på slektstreff i Stryn og der forsto jeg ingenting av dialekten. Og da var jeg bare ti år. Jeg ble så redd så jeg løp til mamma, fordi det var en mann som snakket til meg også skjønte jeg ingenting av det han sa.

 

Jeg underviser på østnorsk, jeg snakker østnorsk, eller bokmål, men da er det en utfordring for meg å snakke med det tonefallet fordi det blir så unaturlig for meg. Jeg må liksom snu helt opp ned på måten å snakke på. Jeg har fokus på uttale og sånne ting, men jeg har mit tonefall når jeg snakker. Det er et bevisst valg jeg har gjort for hvis ikke tror jeg ikke jeg hadde fått til å prate når jeg kom hjem.Mamma sier det til meg stadig vekk" jeg hører med en gang at du har så rart tonefall når du snakker dialekt". Jeg tror jeg blander veldig Østnorsk og Nordnorsk.

Jeg ringte hjem til mamma en dag og så lurte jeg på hvordan vi bøyde ordet kone på min dialekt, altså om det var, ei kone, kono, mange kona, alle konan. Mamma bare, "Beate, hva slags spørsmål er det? Vi sier ikke det ordet, vi sier kjerring!». Men her er det jo stygt å si kjerring så jeg passer på at jeg ikke sier ordet kjerring så mye. Men der jeg kommer fra så kan vi fint si «kjerringa mi».

Men, hvis du sier " din jævla kjerring", da er det jo stygt! Da er det det samme som det betyr på Østlandet.