Feil nordmenn gjør når de snakker norsk! 😬

E: Jo takk, Camilla. Jeg heter Elise og jeg er lærer og teamleder i Lingu. Jeg underviser elever på alle nivåer og for tiden har jeg mest bedriftskurs der det er et spesialtilpasset opplegg for forskjellige bedrifter. Jeg kommer fra Nord-Norge som du kanskje kan høre. Jeg har bodd veldig mye rundt omkring både i Norge, men også andre land så jege har kanskje min helt egen dialekt, kan du si.

C: Haha, du og alle andre nordmenn! Få høre, hva består din dialekt av ? Hvilke komponenter?

E: Først og fremst er den vel en blanding av nordnorsk og trøndersk. Men så ser jeg at det blir mer og mer Oslo-ord som sniker seg inn etter hvert også.

B: Jeg heter Beate Valberg, og jeg er norsklærer på LIngu og jeg utvikler også "Samanehs reise".

I: Jeg heter Ingrid Engan Djukastein og jeg er norsklærer her ve dLingu og jeg driver også og utvikler "Samanehs reise" sammen med Beate. "Samanehs reise" er ei lærebok på nett, utviklet av Lingu.

C: Veldig ofte så sniker ugrammatiske ord og vendinger eller formuleringer i det norske språket. Har du hørt det? Har du hørt at nordmenn ofte snakker feil?

E: Ja, hele tiden. Det er litt sånn ville vest når det gjelder det muntlige språket. Jeg gjør selv feil hele tiden hvis man snakker om grammatikk. Det går nok først og fremst ut på at man ofte starter en setning og så midt i setningen så får du en ny tanke og så begynner du på den nye tanken og så blir det litt litt sånn... Det mister helt struktur til slutt. Setningen mister helt struktur til slutt. Det blir litt kaos.

C: Ja, for norsk er et veldig strukturert språk. Det er ganske rigide og faste regler for plassering av ord så når det går i surr der så kan det høres litt umusikalsk ut.

E: ja, absolutt, men man gjør det hele tiden uten at man tenker over det. 

C: Så det er forskjell mellom skriftlig og munlitg språk sånn sett?

E: Ja, når man skriver er man mye mer bevisst. Man er mer bevisst på at grammatikken skal være riktig og du har tid til å sitte og redigere, ikke sant. Du kan se over setningene og tenke, ok jeg kan si det på denne måten. Når du skriver så er det noe helt annet enn når du snakker. 

C: Har du noen klassikere? har du noen fem på topp når det gjelder feil nordmenn gjør på norsk?

E: ja, nummer 1  er bruk av Da og Når. Der hører vi feil hele tiden. Vi har en tendens til å bruke når uansett om det er  i forbindelse med nåtid eller fortid.

C: Hvorfor gjør de det?

E: Kanskje det opprøret mot grammatikken?  Når du snakker så vil du ha det så enkelt som mulig så har amn kanskje funnet ut at det gjør ikke noe forskjell. Folk forstår uansett. Språket er hele tiden i endring så du skal ikke se bort fra at  "da" vil forsvinne.

I: Både jeg og Beate har jo dialekter der "da" ikke eksisterer egentlig. Det blir ikke brukt.  Det er skriftilig nynorsk og ville jeg brukt "då". Jeg ville ikke brukt det muntlig i det hele tatt. Jeg er ikke vant til å bruke da i min dialekt. Jeg ville alltid brukt "når". Det er veldig synd for det er feil og jeg er litt redd for å bli oppfattet som en idiot når jeg bruker det feil. Men det eksisterer ikke på min dialekt.

B: Det er veldig artig når man sitter og ser på tv og så er det tekstet at personen sier når men underteksten bruker den rette versjonen. 

C: Bare for å oppklare da, når er det vi bruker "når" og når er det vi bruker "da"?

B: Vi bruker "når" når vi snakker om noe generelt, noe som repeteres eller om framtiden.

Når jeg har lært norsk, skal jeg drikke champagne"

Når jeg har fri liker jeg å spille Pokemon.

C: Og da?

B: Det brukes kun om fortid. Om noe som har skjedd én gang.

C: Ok, så det var nummer en, da og når. Og nummer to, da? På andre plass..?

E: Da har vi pronomen.

C: Pronomen?

E: Ja, fordi.. du vet at vi har både subjektsform og objektsform når det gjelder pronomen og der igjen så er det sånn at mange velger å bruke den ene formen. Det kan komme for eksempel av dialekt. I Nord-Norge så sier man gjerne "ho" både til hun og henne. I osle så har am den tendensen å velge å si enten bare de eller bare dem. Det er litt avhengig av hvor i Oslo du kommer fra. Hvis du ser på han og ham så er det ekstra interessant for der ser du at ham allerede er i ferd med å forsvinne. Det er nå grammatisk riktig å si han.

C: Ja, "ham" er jo litt sånn tatt ut av en roman fra 50-tallet.

E: Det er ingen so sier det lenger, men samtidig så bruker man det gjerne når man skal skrive og tenke over at man skal skrive korrekt. Det ersånn at språket er i endring hele tiden og når man snakker så velger man som regel den letteste løsningen.

Så da har vi kommet til nummer tre og det er plassering av adverb.

C: Ja, plassering av adverb er litt kinkig.

E: Ja, det er litt kinkig. Det er jo kanskje en av de vanskeligste tingen man lærer seg når man lærer norsk. Nordmenn gjør også stadig vekk feil. Det kan enten være variant hvor du plasserer adverbet utenfor setningen. Du kan for eksempel si, "Ja, det kan vi gjøre. Kanskje".  Du slenger på "kanskje" helt til slutt.

Eller så har du en klassiker som "Dessverre. jeg har ikke tid til å hjelpe deg". Grammatisk sett så ville man sagt, Jeg har har dessverre ikke tid til å hjelpe deg. Men  det er nesten ingen som gjør det når man snakker. Man plasserer gjerne "dessverre" først.

I: Nå satt jeg og lagde oppgaver til Samanehs reise her i sted og skuleld a lage et eksempel på leddsetning med "ofte". 

Lars sier at han ofte trener.

Lars sier at han trener ofte.

Jeg blir litt sånn.. wow. At han trener ofte er jo ikke feil å si. Av og til så kan en bli litt usikker på hvor adverbet kan stå og jeg tror veldig mange plasserer orden i feil struktur da. 

C: Men "ofte" er ikke så krise som "ikke". 

I: Nettopp

B: Lars sier at han trener ikke.

I: Nei den fungerer ikke.

C: Men  jeg har jo selv gjort den feilen at jeg selv stått og skla forklare noe veldig raskt og jeg er midt i en tankerekke så er det ikke alltid  at jeg plasserer ikke helt korrekt. Man tenker samtidig som man snakker.

I: Vi har en setning som vi skal vise til en elev og så sier vi, "vi ser at dette fungerer ikke." Det er ikke en så uvanlig ting å si. Det er feil, men det er en veldig vanlig feil. Det riktige ville vært, vi ser at dette ikke fungerer så noen ganger kan vi plassere ikke helt feil.

B: Kan skje det har noe med direkte og indirekte tale å gjøre. Vi ser at, "dette fungerer ikke!" Sitat.

C: Det er som om man siterer seg selv?

B: Ja.

C: Hva tror du man ønsker å oppnå med den måten å kommunisere på?  Er den noen bevisste tanker rundt hvorfor man velger å sitere seg selv?

I: Kanskje det er for å understreke at dette ikke fungerer. Vi skal ikke bake det i en leddsetning. Det skal ikke stå alene. Det skal være understreket.C: Det er et informasjonshierarki i hvordan vi sorterer ordene våre og at når vi plasserer det helt på slutten så er det med på å understreke noe også. Det kan jo være en kommunikative greie der. Men  det som ejg synes er litt urettferdig da, er at når e n innlærer skla ta en norskprøve på B2 eller C1 og bruker "ikke" feil, så vil de automatisk bli trukket ned. Eller det er ikke sikkert de vil vurdere heleheten der, men det vil være en komponent som trekker kandidaten ned. Mens nordmenn snakker veldig mye feil veldig ofte og særlig med bruk av "ikke" som kan havne nesten hvor som helst. Men så er det med uttalen at fordi de fleste som har norsk som morsmål snakker aksentfritt og med riktig intonasjon. De snakker såpass fort at man ikke rekker å tenke over det en gang. Det er mange komponenter som gjør at man ikke hører at det var ikke riktig.

B: Ja, nå sa du at .. det var ikke riktig.  Istedenfor "at det ikke var riktig". Det var som om du siterte deg selv. 

C: Men det hørte man ikke. Den bare smatt av gårde. 

Ok, så det var nummer tre. Hva har du på 4. plass?

E: Da er det at vi har veldig mange småord på norsk.

C: Småord?

E: De har forskjellige funksjoner. De kan høre til mange ordklasser og i tillegg så kan de være fyllord. Eksempler på dette er "så, at, om". Vi kan si ting som, "fordi at".

C: Det sier jeg masse. Stort sett når jeg sier "fordi "så puttter jeg "at" bak.

E: Nettopp. Det skal man grammatisk settt egentlig ikke gjøre. 

C: Hva er det som er feil med å bruke "fordi" og så "at" i en setning?

I: Jeg ville bare sagt at "fordi" holder. "Fordi" er nok. Du trenger ikke "at". Fordi er betydningsbærende i seg selv. 

Jeg kommer fordi jeg har lyst.  Ikke, jeg kommer fordi at jeg har lyst.

E: Det blir som en liten pause.Man kan si "fordi at" og så tar man en liten pause. Så vi bruker veldig mange sånne små fyllord. Da er også et godt eksempel som man gjerne slenger på slutten av en setning.

Skal vi ikke bare gjøre det da?

Det er ikke grammatisk uriktig, men den er overflødig. Det er ikke nødvenidg å si "da" men det blir en del av kommunikasjonen.

C: Ja, det er en liten musikalsk avslutning på setningen.

Så det var 4. plass. Småord. Der er jeg nok en stor synder. På 5. plass da?

E:  Da skal man kanskje over på noen av de aller minste ordene nemlig preposisjoner, særlig som "i" og "på". Der gjør nordmenn stadig feil. 

C: Ja, de gjør feil mange flere ganger enn man skulle tro. Det henger sammen med den perfekte uttalen man stusser kanskje litt men så går det bra allikevel. 

E: Der har jeg et godt tips hvis man er usikker på hvilke preposisjon som er riktig hvis du har to forskjelige å velge mellom. Da kan du prøve å skrive setningen du hadde tenkt på i sitattegn i Google og så prøver du en gang med hver av preposisjonene og så ser du hvilken gir deg mest treff.

C: Ah!

E: Ofte får du kanskje 5000 treff på et og 1000000 på et annet.

C: Det var veldig lurt tips for oss alle.

Så nå har vi pratet om de fem vanligste feil nordmenn gjør når de snakker norsk. Det jeg lurer litt på da er, er det slik at det bare er fordi at vi prater og tenker samtidig som gjør at vi sier ting feil, eller er det andre grunner? At vi ønsker å kommunisere andre ting. Hva tenker du om det jeg sier nå?

E: Det er sånn at måten vi snakker på, er veldig forskjellig alt etter hvem vi snakker til. Sånn sett så kan du si at selv om du bare har lært ett språk så er du flerspråklig likevel fordi de aller fleste har ikke bare èn måte å kommunisere på. Man kommuniserer på en måte med arbeidsgiveren sin. Man kommuniserer på en annen måte til venner og kanskje du har forskjellige vennegrupper som du kommuniserer med på forskjellige måter. Så du skaper litt din egen identitet gjennom språket. Du tester forskjellige roller for å se hvem du er og hva slags språk du bruker og der kan det fort være at man bruker nettopp grammatiske feil som en effekt når man snakker.

C: Så er det kanskej sånn at man må lære reglene for så å bryte dem?

I: En må jo ta litt sjanser. 

B: Når man kan det, når man har lært det så kan ma bryte reglene.

I: Så må en leke litt med språket. Språk er først gøy når det urfordrer litt og man kan  leke seg litt, ta sjanser. Funker dette utrykket, eller ikke? Sylfest Lomheim sier at tale er gull og skrift er sølv.  Det er ingenting som blir utrykket så godt som ved tale. Greit nok så kan du rette på deg selv, men i tale får mottakeren med seg kroppspråk, tonefall, så mye mer enn ved skrift så kan man kanskje ha litt råd til å gjøre noen feil.

B: Det er mange ting vi sier som ikke våre besteforeldre sa.

C: Så Elise hva vil du konkludere med? Er dette gode nyheter for innlærere av norsk, eller er det dårlige nyheter?

E: Da vil jeg si at i noen kontekster er det greit å ikke snakke grammatisk korrekt, ikke ta deg selv for høytidelig, kos deg med norsken, bortsett fra på norskprøven!

C: PÅ norskprøven må du stramme deg skikkelig opp!