Dialekt dypdykk del 5

Hei, jeg heter Ingrid, og jeg jobber på Lingu som norsklærer. Jeg bor i Oslo, og har bodd i Oslo og i fire år nå, og har jobba som norsklærer i, ja, nesten 6 år. Tror jeg. Ja, tiden flyr. Jeg bor på Bislet. Jeg liker meg veldig godt der. Jeg liker meg så godt med St. Hanshaugen i nærheten og masse koselige kaféer og, ja, det er min favoritt bydel i Oslo. Jeg flytta til Oslo i 2016, i mai 2016. Så plutselig, så har jeg bodd her så lenge, føler jeg.

Jeg kommer fra en liten plass som heter Stanghelle, cirka en halvtime med tog utenfor Bergen. Det er en veldig liten plass. Det er en matbutikk, en barnehage og en barneskole. Så det ligger ved fjorden. Du kan kjøre til med bil selvfølgelig, eller med tog. Det ligger mellom veldig mange høye fjell. Uansett hvor du ser så ser du rett inn i en fjellvegg og så den ligger ved en fjordarm og så er det veldig sånn innelukket av fjell, fjell, fjell.

En typisk vestlending er stor i kjeften og snakker ganske direkte. Det har jeg merket at er en kulturforskjell. Det har jeg lagt merke til selv, at med en gang jeg flyttet til Oslo, da flyttet til Oslo via Argentina, men når jeg flyttet til Oslo fra Argentina så reagerte jeg litt på at det var så mildt i Oslo. 

Det var så mildt når jeg kom inn i en butikk så var det liksom " Hei, hei, kan jeg hjelpe deg med noe?  Trenger du noe hjelp i dag?". Og det var liksom så søtt og mildt og sånn. 

Når du går inn i en butikk i Bergen så det så får du kanskje, "Ja,  du får si fra hvis det når du trenger hjelp til." Jeg trives med den. Jeg synes det er helt greit. Det er ikke noe problem i det hele tatt. Men det en kulturforskjell i det der at vestlendinger generelt, jeg tror det er litt hardere stemning og det kommer veldig frem i en i dialekten også.  

Fordi vi har mange skjellsord som ikke eksisterer på andre dialekter. Vi har en litt sånn røffere tone, både til fremmede og til venner og familie og kjente. Jeg tror veldig mange vestlendinger kan kjenne seg litt igjen i det at det er en røffere tone, rett og slett. 

Så jeg merker at jeg av og til at jeg óg kan være litt for stor i kjeften for en østlendings smak. Så jeg har  opplevd at "oi, shit, nå har jeg tatt litt i, nå har jeg  vært litt for hard. Dette hadde funka på Vestlandet, men det er ikke helt sjargongen på Østlandet." 

Det som kjennetegner dialekten hvis en sammenligner med dialekter som minner om bokmål så er det  først og fremst en tj-lyd. For eksempel hvis du hører Bergensdialekt eller Oslodialekt så er det "ikke" mens jeg sier "itje".

Så er det u i stedet o, for eksempel, tru, bu i stedet for tro og bo. Også er det mange a endinger fira, sola seg, spisa, drikka, læra så er det en  a-ending i infinitiv verbform. Men først og fremst er det tj -lyd  som er veldig karakteristisk for den dialekten da.  

For de som  bor på Vestlandet så har de sikkert hørt om Strile dialekt eller Strile mål som er navnet på de dialektene som ligger utenfor Bergen, ja de bygdene som ikke har Bergens dialekt, der de har de her tj- lyden, a-ending og o-ending ofte,  også u-ending da. 

Det som en litt artig i min dialekt, det er at vi har o-endinger og e-endinger om hverandre. Det er en tendens som ikke eksisterer  så ofte i norske dialekter. Jeg tror det eksisterer i Beate sin dialekt som du har snakket med, som har nordlands dialekt.

Men vi sier for eksempel suppo og døre. Dør er feminint, suppe er feminint, men vi med blander liksom e-ending og o-ending om hverandre. Jeg har ikke dykket ned i hvorfor dette her skjer, men jeg syns det er liit interessant fordi jeg vet ikke hvorfor jeg sier døre og suppo og sole og mammo, for eksempel. Jeg sier ikke mamma i bestemt form. Jeg sier mammo og pappen, og ikke pappa. Det er veldig  merkelig ting som eksisterer, men som jeg liksom ikke helt vet hvorfor skjer da.

Vi har flere ord som kun eksisterer på Vestlandet og så er det noen som er kun på min dialekt. Et veldig typisk vestlandsk ord, det er bale. Bale betyr at noe er litt sånn, irriterende, eller noe som er slitsomt som du ikke har så lyst til å tak i. Noe som er et tiltak: Da sier vi at det er Bale, så det er et adjektiv. Det eksisterer mange plasser på Vestlandet. Men typisk for min dialekt,det er ikke så mange unge som bruker det, men jeg synes det er et veldig fint verb som er å rise opp som betyr å stå opp. Risa opp-   to rise .Denne synes jeg er veldig fin. Det er typisk at litt eldre folk bruker ordet da. 

Så er det et ord for en bakke som er brekko. Det er bakken. Ned i brekko, det betyr nedi bakken. Også er det et lite setningsadverb som jeg synes er så fint og det er nett. Nett betyr bare for eksempel i  Oslo så kan jeg kanskje si kan du ikke bare gi meg den, kan du bare gjøre dette og sier vi på min dialekt kan du nett gi meg den, kan du ikke nett gjøre dette for meg. Jeg må nett gå bort og hente den før jeg kommer.

Så den er fin, også er det den siste som er min favoritt, tror jeg, som er vessjen. Det er et gammelt ord så det er  ingen unge som bruker den lenger, men jeg syns det så fint fordi det er så spesifikt. Det betyr at jeg er salt-sjuk som betyr at du har lyst på noe salt. For eksempel  at du har lyst på chips. Jeg er vessjen. Det synes jeg er så fint for det er så utrolig spesifikt, men altfor lite i bruk. Så jeg  har lyst til å ta inn vessjen i mitt aktive vokabular. 

Jeg har aldri opplevd å ikke bli forstått men jeg opplever at folk kan lene seg litt lenger inn når jeg snakker fordi de fokuserer på å forstå. Det er litt morsomt fordi, uten å tenkte meg om, så registrerer jeg kroppsspråket. Også har jeg en tendens til å snakke litt litt mer mot Bergens dialekt for å forsikre meg om at den jeg snakker til forstår hundre prosent eller hondra prosent som jeg burde sagt på dialekt. Jeg ser veldig ofte at folk spisser ørene litt, lener seg inn og skuler litt sånn. De har lyst å få med seg alt det og da skjønner jeg  at her må jeg snakke tydelig. Det er litt morsomt fordi de fleste har ikke lyst til å si at de ikke forstår, men jeg ser på kroppsspråket at de fokuserer mer, da.

Jeg tror at hvis jeg skulle tenke på dialekter i Norge som jeg kan synes det er vanskelig å forstå, er det vel kanskje dialekter i Nord-Trøndelag, som alle elevene mine alltid nevner når de snakker om dialekter og særlig Trondheims dialekten. Men for meg er det Nord-Trøndelag da. Jeg tror kanskje Verdal ligger i Nord-Trøndelag. Det er en sånn typisk dialekt som jeg, ja da blir jeg den personen som må lene meg inn litt, spisse ørene litt og fokusere da.